Max Rosenfors hyller i en kronikk på Nordfront den nasjonale internettkulturen som han beskriver som sterkest fra 2015–2017, og at denne inngikk i en bevisst plan for at den nasjonale bevegelsen skulle erobre internett, noe vi også lyktes med, for så å bli nærmest totalt sensurert. Videre problematiserer Rosenfors at han etter dette ikke lengre synes å se noen plan for hvordan vi nasjonale skal kunne seire.

Jeg har ikke hørt en eneste nasjonalist forklare hvordan vi nå skal gå frem, og enda mindre det å faktisk vise vei og gjennom handling vise hvordan planen ser ut. Det er jo katastrofalt. Det er nok av ting å gjøre, tro meg, men å bare kjøre på er fundamentalt forskjellig fra å ha en plan.

Dette problemet, og ikke noe annet, bør du gruble over.

Det finnes ikke noe viktigere å tenke på, og ingen andre enn oss kommer til å løse det.

Jeg stilte meg nemlig spørsmålet om hvordan jeg skulle forklare for noen som er positivt innstilt til oss, men som ikke er villig til å delta i aktivisme for saken: hvordan skal jeg forklare hvorfor vi trenger deres hjelp?

Og jeg kan ikke forklare. Jeg har ingen plan. Jeg skulle kunnet snakke til deres moral, jeg skulle kunne forsøke å gi dem skyldfølelse for sin passivitet. Men jeg kan ikke forklare hvorfor jeg faktisk trenger deres hjelp, uten en plan.

Max Rosenfors – Er det ingen som har en plan?

Da jeg og Max Rosenfors bor i samme tettsted omgås vi en del. Som oftest tenker jeg ikke over at han, rent aldersmessig, nesten kunne vært min sønn, men da jeg leste kronikken hans reflekterte jeg sterkt rundt det. Med det sagt synes jeg hans meninger er verdifulle da jeg fra mitt perspektiv kanskje undervurderer memekulturens verdi for den nasjonale saken, like mye som jeg mener han overvurderer den.

For ham handler det nok egentlig, og uten at han selv sikkert innser det, om nostalgi. Dette var den store nasjonale bølgen da han «våknet» og kom til å engasjere seg, akkurat som skinhead-kulturen og hvit makt-musikken var det store da jeg ble nasjonalt besinnet på slutten av 90-tallet. Det kan jeg bli nostalgisk over og løfte frem, selv om det var langt fra feilfritt – at vi der og da eide den nasjonale bevegelsen og den rebelske svenske ungdommen. Alle som var 15 år og var noe, og ikke var høyaktive innen idrett eller fortapt i narkotika, de var nazistiske skinheads.

Det skulle kunne oppfattes som om det var en plan av geniale nasjonalsosialister å ved hjelp av musikk og subkultur forflytte den hvite ungdommen i vår retning, og til dels var det vel det også, i det minste like mye eller lite som det var en plan at vi skulle ta over internett for noen år siden.

Sannheten er jo nemlig snarere at den nasjonale bevegelsen fulgte den samme planen på 1990-tallet som på 2010-tallet, og som fortsatt er høyst gjeldende her og nå. Det som gjorde at vi dominerte rebelske ungdommer på 1990-tallet og internett på 2010-tallet, var ikke så mye regelrette planer som ulike tilfeldigheter som korrelerte med hverandre, og at vi hoppet på og gjorde det beste vi kunne ut fra rådende trender, men med den større planen fortsatt intakt – da som nå.

Videre vil jeg også påstå at den nasjonale internett-trenden ikke var så viktig her, som den var på den andre siden av dammen. I USA kom den til å bli enormt viktig fordi den oppstod i nærmest et nasjonalt vakuum der det stort sett ikke fantes noen bredere nasjonal bevegelse og fremfor alt ikke i kjøtt og blod på gatene.

I Sverige hadde vi samtidig en annen nasjonal bølge som jeg mener var enda mer betydningsfull for oss og den gikk ut på å skape en radikal nasjonal demonstrasjonskultur, der vi hele tiden ble flere og flere som så bedre ut og gjennomførte det vi gjorde med større spredning. Den gjorde vår kamp kjent for massene og faktisk ikke bare her, men over hele den hvite verden.

For all del lyktes den internett-baserte nasjonale kampen i å få verdens hvite ungdommer til å fylle alle nettets forum, kriker og kroker med nazisme, men det skal ikke glemmes at den nasjonalsosialistiske nordiske demonstrasjonskulturen fikk hvite gatekjempere fra vest til øst til å lengte etter en organisasjon som Den nordiske motstandsbevegelsen og at det i flere land derfor også har blitt dannet nasjonale alternativ med oss som forbilde. Noen av disse kommer garantert til å stå til seier eller død og være avgjørende for den hvite rasens frihetskamp.

Personlig er jeg også mer imponert av Patriot Front enn trolling på 8-chan, men som jeg var inne på tidligere, kanskje det handler mer om alder og interesse for øvrig og altså utgjør en subjektiv smakssak snarere enn noen absolutt sannhet. Begge deler har helt klart fylt sin funksjon og begge veier har også fulgt samme plan, som for øvrig altså fortsatt er aktiv og gjeldende.

En plan som vi også avanserte da vi dro ned buksene på hele etablissementet under «holocaust»-aksjonen i Malmö, da vi sammen med andre fikk systemet til å snu i vaksinepass-spørsmålet eller da vi demonstrerte mot NATO og Tyrkia i Stockholm.

Så hva er den store planen som jeg mener har eksistert og fortsatt eksisterer? Hvordan skal vi nasjonale kunne seire?

Vi skal fortsette å ta plass og synes og høres over alt der vi kan. Kanskje fremfor alt skal vi fortsette å eie gatene og vise oss frem i virkeligheten da det er betydelig vanskeligere å sensurere og helt stoppe oss der enn hva det er i andre miljøer hvor vi mer åpenbart bare eksisterer på den rådende maktens nåde.

Vi skal fortsette å rekruttere de beste, mest modige og fanatiske individene fra massene og blant disse forme et urokkelig fellesskap som er beinhardt, men samtidig også fleksibel nok til å romme andre mer tilfeldige og utskiftbare deltakere i vår kamp.

Vi skal fortsette å vokse som individer, lederskap og enhet når vi tar oss gjennom ulike utfordringer, skaffer oss erfaringer og kunnskap. Vi skal med vår lojalitet som klister fortsette å bygge alternative «strukturer» – i sinnet, på nettet, på gatene og på landsbygden.

Vi skal rett og slett fortsette å forberede oss til dagen når virkelig revolusjonære forutsetninger råder og vi faktisk har mulighet til å omsette alt vi noen gang har gjort til noe konkret – når vi faktisk, om vi bare forvalter vår tid og våre resurser rett, kan komme til å seire på ordentlig.

Siden skal vi selvfølgelig også fortsette å ta opp trender og tilpasse oss for å seire i neste slag om de rebelske ungdommene, om internett eller hvor og hva det nå måtte bli, men som uten at det følger den større planen stort sett vil være meningsløst uansett hvor godt vi lykkes.

Jeg mener, selv om det er kult at Donald Trump ble valgt til president delvis grunnet memenes hjelp – hva gir det oss i den større kampen i dag eller om 100 år? Viktigere er vel da at vi i den nasjonale bevegelsen på denne måten rekrutterte Max Rosenfors og andre til det fanatiske fellesskapet som kommer til å bestå uansett om Donald Trump blir glemt og internettsensuren blir total. På akkurat samme måte som at skinnskalle-æraen knappest var hvor mange som heilet til Division S i en gammel bygdegård, men at det i dag finnes mennesker som gir veldig mye for kampen og som kanskje ikke hadde gjort det ellers, deriblant eventuelt meg selv.

For igjen å gå ut fra Rosenfors artikkel og benytte et begrep derfra, så er altså planen fra 1945 og fram til vi seirer, i det minste nære nok, bare «å kjøre på».

Hvorfor skal folk som holder med oss bli aktive og gå med oss da?

Jo, helt klart, og som Rosenfors også nevner, så er et aspekt i det hele å snakke til menneskers moral og gi dem skyldfølelse for sin passivitet, men også å forklare hvorfor vi trenger deres hjelp.

Svaret på det er at jo flere som engasjerer seg og bidrar med sin del, desto større er sjansen for at vi faktisk kommer til å lykkes når vi har forutsetningene for å gjøre det. Mislykkes vi også denne gang (slik som vi gjorde i 1945) får vi kanskje ikke flere sjanser igjen. Det kommer i det minste til å bli betydelig vanskeligere (slik det er for oss i dag i forhold til slik det var for nasjonalsosialistene på 30-tallet i Tyskland) for neste «generasjons» nasjonalsosialister om også vi mislykkes.

Med ditt engasjement og din kunnskap øker vi muligheten til å seire når vi følger neste trend (plan?), slik som i kampen stort sett. Helt sikkert er i hvert fall at det motsatte, at nasjonale kvinner og menn ikke organiserer seg, kommer til å gjøre at vi mislykkes og taper på walkover og det helt uavhengig av plan eller mangel på sådan.