Opprinnelig publisert på Nordfront.se.

Jeg anser meg selv som rasist. Jeg tror ikke at folk som i minst titusener av år har levd geografisk atskilt fra hverandre i radikalt forskjellige miljøer og også har utviklet seg til å se veldig forskjellige ut, fortsatt har helt identisk konfigurerte hjerner. Akkurat som to individer ikke er helt identiske, er heller ikke de forskjellige menneskerasene det. Derfor er «alle menneskers likeverd» et meningsløst uttrykk, både på individnivå og sett fra et kollektivt perspektiv. For at noe skal ha en «verdi»^[1], må det være målbart, og alt som kan måles i mennesker – intelligens, styrke, empati eller hva som helst – vil variere mellom ulike individer, og målinger viser også at mange kjennetegn varierer mellom ulike befolkningsgrupper.

Å være for detaljert om hvordan forskjellige raser er forskjellige er vanskelig da det lovmessig er minelagt land i Sverige. Men forskjellene er der uansett, og historisk har de blitt sett på som selvinnlysende sannheter, og selv i dag forstår mange politisk korrekte mennesker – i det minste ubevisst – hvordan ting er, selv om de offentlig lever i fornektelse.

Det er nettopp de politisk korrektes virkelighetsfornektelse og overfølsomhet for rasisme som gjør rasismen veldig morsom. Rasismen irriterer usympatiske selvrettferdige borgerlige griser og totalitære batikkhekser.^[2] Hvis det er rasistisk raljering på Radio Nordfront eller vulgære rasistiske memer er lagt ut i (Nordfronts) Ukens memer, er det for å provosere og fornærme den typen mennesker, som dessverre veldig ofte tilhører vårt eget folk.

For selv om jeg er rasist i den forstand at jeg har et rasebasert verdensbilde, ser jeg ikke noe poeng i å fornærme eller ydmyke andre etniske grupper. Tvert imot synes jeg du skal oppføre deg ridderlig og respektfull overfor alle menneskene du møter. Unntaket er når andre folk oppfører seg respektløst, fiendtlig eller parasittisk, da kan det være hensiktsmessig å motvirke den oppførselen med åpen rasisme. Så rasisme på det personlige plan kan rettferdiggjøres, men det kan også lett være misforstått og kontraproduktivt. Til syvende og sist er spørsmålet om rase, masseinnvandring og utveksling av mennesker politiske problemer som bør løses på et kollektivt nivå. Med andre ord, folk som har kommet hit og ikke hører hjemme her, bør overtales til å flytte tilbake til landene de hører hjemme i. Jo mer sivilisert og verdig returmigrasjonen kan gjennomføres, jo bedre.

Grunnen til at rasemessige utlendinger skal deporteres er ikke fordi de alle er kriminelle eller ubrukelige mennesker. Forestillingen om at rasister tror at alle mennesker i en bestemt etnisk gruppe er helt like, er en politisk korrekt fordom mot oss rasister. Noen «bonderasister» kan tenke på denne måten, og instinktet til å «klumpe alle sammen» er bedre enn å være en hjernedød tilhenger av myten om «lik verdi av alle mennesker». De mer alvorlige rasistene forstår imidlertid at de generelle forskjellene mellom ulike etniske grupper bare er generelle, og at ulike kjennetegn innenfor en bestemt etnisk gruppe fordeles etter en normalfordelingskurve. Enklere sagt forstår vi at det for eksempel er veldig smarte mennesker i alle etniske grupper, bare at andelen smarte mennesker i noen folkeslag er mye lavere enn i andre, og at den kollektive forskjellen betyr at forskjellige folkeslag bygger svært forskjellige samfunn.

Men som sagt, det er egentlig ikke fordi de andre folkene er dårlige at repatriering er nødvendig, men fordi vårt eget folk er verdifullt og fordi masseinnvandring truer selve vår eksistens. Hvis det bare hadde vært for at de andre folkene skulle bli utvist på grunn av deres ugjerning, kunne vi ha «kirsebærplukket» og holdt smarte og veloppdragne rasefremmede, men det ville ha vært for mange ikke-europeere igjen i Sverige da. For eksempel er kvinner, uavhengig av deres nasjonalitet, svært sjelden involvert i alvorlig kriminalitet, og asiater har relativt høy intelligens og er ofte økonomisk lønnsomme, til tross for at de er svært rasemessig og kulturelt fjernt fra oss europeere. Man kan selvfølgelig starte med å utvise den verste pøbelen; men selv veloppdragne innvandrere, som kan «integreres» økonomisk i et moderne samfunn, bør repatrieres i stor skala.^[3]

Så det handler ikke om dem, men om oss.

Vi som et folk bør strebe etter å overleve på lang sikt. Å stille spørsmål ved dette er merkelig og unaturlig, slik det ble skrevet i en artikkel fra 2008:

Hvorfor skal den hvite rase overleve? Dette er et eksistensielt spørsmål til det absurde.

Et sunt dyr oppfyller sin oppgave i denne verden, i henhold til sine instinkter, og trenger aldri å stille spørsmål ved grunnlaget for sin eksistens eller om handlingene er «riktige eller gale». Problemet med mennesker er at deres resonnement ofte er basert på hva de har lært av andre i stedet for å lytte til deres instinkter. Dette er absolutt en uunnværlig kvalitet hos mennesket, men det betyr også at han lett kan bli bytte for unaturlige fremmede ideer.

Å ville overleve er en naturlig impuls, både på individuelt og kollektivt nivå.

Rase, mennesker og familie tilhører deg som individ. Det er der du har røttene dine gjennom dine forfedre. Det er der du har din fremtid gjennom din arv og dine etterkommere.

Spesielt hvite europeere – og spesielt nordeuropeiske folk – har et ekstra stort behov for å leve i etnisk homogene nasjoner, da mange av våre rasetrekk er genetisk recessive. For oss bør bevaring av disse egenskapene være mye viktigere enn å kjempe for biologisk mangfold ved å arbeide for å bevare ulike truede dyrearter, noe som også er et edelt mål som vi dessverre ikke alltid lykkes med.

For min del ønsker jeg også å leve i et samfunn gjennomsyret av fellesskap av mennesker, og det betyr et samfunn der mennesker både internt og eksternt er likeverdige.^[4] Homogenitet gjør det lettere å forstå hverandre og lettere å samarbeide, føle sympati og ofre for hverandre. Selv liberale forskere som Robert Putnam innrømmer motvillig at sosial tillit avtar jo mer multietnisk et samfunn er. Det er sikkert flere grunner til at det er slik, men for formålet med denne artikkelen er det nok å si at det i prinsippet er en naturlov og at ønsket om å skape et «flerkulturelt» samfunn har skapt et mindre hyggelig og mer kaotisk og fragmentert samfunn.

Gjengvoldtekter og ydmykelsesran er konsekvensene av at mennesker som ikke føler noe fellesskap med hverandre blir tvunget til å dele boareal. Gjengkrigføring og klanstyre er skapt av mennesker som alltid har en tendens til å bygge voldelige og konfliktfylte samfunn. «Sosioøkonomisk ugunstige områder» er opprettet der folk med lav intelligens og lav handlingskraft bosetter seg. Selv om samfunnet vårt kunne håndtert disse problemene på lang sikt uten å kollapse og gå under, er det et ubehagelig og unødvendig dysfunksjonelt samfunn som det flerkulturelle eksperimentet har skapt for oss.

Noen vil kanskje mene at det er «å gå litt for langt» eller at det er rart å kreve at millioner av mennesker skal utvises fra Sverige. Jeg forstår innvendingen, men den er feil. For det er ingen forsiktig «mellomting» her. Våre politikere, ivrig heiet frem av fiendtlige propagandister, har i praksis i løpet av noen tiår ført en politikk som har skapt en ekstrem situasjon, der svenskene allerede er i mindretall i eget land på enkelte områder og særlig i de yngre aldersgruppene. Alternativene nå er enten å akseptere dette angrepet på det svenske folket og la vår demografiske situasjon fortsette å forverres enda mer, eller at vi innfører en like radikal politikk i den andre retningen, snur trenden og gjenoppretter landets demografi til hvordan den var på 1970-tallet. Det vil ta lang tid å nå det målet, men bare massiv repatriering på etnisk basis kan begynne å ta oss i riktig retning. På samme måte som vi har tatt imot rundt hundre tusen innvandrere i året, må vi nå repatriere minst like mange årlig – og det beløpet vil være umulig å nå etter noen år hvis vi bare deporterer folk på grunn av «mislighold».

Fotnoter

1. «Verdi» er feiloversatt fra FNs menneskerettighetserklæring. Det står faktisk «verdighet» i den engelske originalen. FN bør ikke betraktes som en autoritet, men å si at alle mennesker når de er født har samme verdighet (før de begynner å gjøre gode eller onde gjerninger som påvirker deres «karma») er mye mindre kontroversielt enn å si at alle har samme «verdi» (som er en direkte løgn og et mer ekstremt standpunkt for likestilling).
2. En mer objektiv beskrivelse av hvem som støtes av rasisme er: A) borgerlige godhetssignalerende liberalere og kulturmarxister; B) akademikere, journalister og profesjonelle aktivister som livnærer seg som politisk korrekte propagandister; C) mentalt forstyrrede venstreekstremister som er fanatisk egalitære på grunn av sin egen verdiløshet; og D) folk som de uttrykte fordommene gjelder perfekt. En person som en fordom ikke gjelder for, vil derimot ikke bli like opprørt hvis noen sier noe rasistisk om sin etniske gruppe, han kan argumentere mot, men vil ikke være like hysterisk på samme måte som en person som fordommene gjelder.
3. Konseptet med å la «veloppdragne individer» bli er også en individualistisk feilslutning. Selv om et bestemt individ oppfører seg bra, vil den personen, hvis de starter en familie, få barn som pleier å være mer som gjennomsnittet i sin gruppe. Det kalles «regresjon mot gjennomsnittet». Man kan også hevde at det er galt av vestlige kapitalistiske stater å tiltrekke seg de smarteste menneskene fra fattigere land (hjerneflukt), når disse landene har et mer presserende behov for smarte mennesker.
4. Med homogenitet mener jeg ikke total sosial ensartethet. Min erfaring er at eldre svensker fra landsbygda, som vokste opp med mer menneskelig fellesskap, også er mer fargerike personligheter, og det er blant dem flere som kan beskrives som «originale». I mer urbane og flerkulturelle miljøer standardiseres folk i stedet fordi de ikke tør å være seg selv og utvikle sin egen personlighet.